Det etiopiske regimet, under ledelse av Meles Zelavi, er et av de landene som fortsatt slakter ned, torturerer og mishandler for fote alle som kan tenkes å være opposisjonelle.

SOS Rasisme har medlemmer og aktivister som nå frykter å bli tvangsreturnert til Etiopia. I så fall går de i beste fall en usikker skjebne i møte.

I et intervju med SOS Rasisme uttalte Zelalem Temesgen Terfasa følgende:

Jeg har nå fått endelig avslag på min asylsøknad. Utlendingsnemda (UNE) tror ikke at jeg er i så stor fare for å bli forfulgt i Etiopia. I en rapport fra statens sakkyndige (Landinfo) hevdes det at man ikke kan bevise at Etiopia i dag forfølger aktivister i opposisjonelle organisasjoner som OLF. Ifølge disse er det bare de mest ledende og kjente opposisjonelle som risikerer dette. Dessverre er dette helt feil. Alle som reiser kritikk mot regimet og alle som engasjerer seg politisk mot regimet er i livsfare. Alle risikerer fengsel eller det som verre er. Spesielt oss som aktivt støtter en av de store frigjøringsfrontene som regimet stempler som terrorister og i over 20 år har undertrykka på blodigste vis.

I mai skrev han dette åpne brevet til statsministeren.

Den norske regjeringa synker dypt gjennom å slå seg på brystet og inngå denne avtalen med det etiopiske regimet. Denne avtalen er stikk i strid med all ekspertise på området.

Amnesty International pekte tidligere i år på følgende faktorer i sin rapport om landet:

• Omfattende menneskerettighetsbrudd mot folk som er i opposisjon til det nåværende regimet, herunder drap, tortur og vilkårlig fengsling av politiske aktivister
• Utbredt valgjuks (det styrende partiet fikk 99,6 % av stemmene ved sist valg)
• Et stort antall samvittighetsfanger
• Hard undertrykking av nasjonale minoriteter
• Et ledelsesskikt som beriker seg selv mens en stadig større del av befolkninga lever i fattigdom

Vi må spørre hva som egentlig skal til for at Norge skal se at menneskerettigheter brytes? Hva vil nå skje med barn av etiopiske asylsøkere som er integrert og en del av det norske samfunnet? Og hva skal til for å få opphold i Norge?

Avtalen med det etiopiske regimet er en skam for alle som bor i Norge. Vi krever at ingen skal returneres til Etiopia mot sin vilje!

For enslige mindreårige som kommer til Europa for å søke asyl vil resten av livet avhenge av hvilke land de først blir registrert i. Det finnes ikke en felles politikk for hvordan enslige mindreårige asylsøkere skal behandles og de rammes av de politiske strømningene i de ulike landene de kommer til.

Stadig flere barn fra Afghanistan kommer til Europa for å søke asyl, skrev BBC mandag 1. mars. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) toppet det seg i fjor med en 60 prosents økning i antall enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan.

UNICEF mener at det er et problem at de ulike landene i Europa har en svært sprikende politikk ovenfor enslige mindreårige som søker asyl, og at de mange ganger ikke får den beskyttelsen som de har krav på, skriver BBC på siden hjemmesider. Blant annet viser UNICEF til en hendelse nylig der to mindreårige afghanske gutter mistet livet da de forsøkte å komme seg fra Hellas til Italia under en lastebil, den yngste gutten ble bare 13 år gammel.

To forskjellige virkeligheter

«Safar» er en voksen asylsøker fra Afghanistan som har bodd både i England og i Italia, han forteller til SOS Rasisme at det er to helt forskjellige virkeligheter. «I England får mange enslige mindreårige en fosterfamilie å bo hos når de søker asyl, mens barn helt ned i 12-årsalderen bor i parker i Roma», forteller han.

På TV2 Nyhetskanalen i programmet «Korrespondenten» fredag 26. februar var det en reportasje fra Afghanistan med fokus på den amerikanske hærens medisinske beredskap som var flyttet ut til frontlinjen. Der var en gutt på bare 14 år som lå på operasjonsbordet, han var skutt 6 ganger i overkroppen etter å ha kastet stein mot det afghanske militæret. Gutten var radmager og hadde store smerter etter å ha blitt truffet flere ganger på kloss hold, livet hans sto ikke til å redde.

Dette er bakgrunnen for at mange unge afghanere flykter til Europa, men mange steder i Europa blir de møtt med mistillit og mangel på forståelse. I tillegg har norske og nederlandske myndigheter funnet det for godt å utnytte det at barn en dag blir voksne og har endret lovverket slik at de kan bli gitt en midlertidig tillatelse inntil de fyller 18 år.

- Loven som trådde i kraft 1. mai i fjor er ikke noe annet enn en samvittighets letter for regjeringen. I år vil vi se hvilke alvorlige konsekvenser det har å la barn leve i visshet om at den dagen de fyller 18 år har de ikke lenger lov til å oppholde seg i Norge og skal da deporteres tilbake til hjemlandet som de flyktet fra og som de har vært lenge borte i fra. Jeg kan på ingen måte se at dette kan være til barnets beste, sier Hanne Høglind.

- Ikke minst er det synd når vi nå ser at integreringen av afghanske asylsøkere som generelt er svært unge når de søker asyl har gått veldig bra, fortsetter hun.

Barn fra land i krig

I 2009 kom det i alt 2500 enslige mindreårige asylsøkere til Norge, av disse var 1719 fra Afghanistan. Andre store ankomstland i statistikken fra UDI over hvor mange enslige mindreårige asylsøkere kom fra i 2009 topper land som Somalia, Eritrea og Irak statistikken under Afghanistan.

- Barna taper i krigen og dessverre så taper de som asylsøkere i Europa også, sier Høglind til AntirasisteN.

Det er krigsherjede land som topper statistikken over ankomstland for asylsøkere, noe som må kunne forklares med situasjonen i de aktuelle landene. Blant annet har CARE nylig erklært Afghanistan som verdens verste land for kvinner, etterfulgt av Somalia og Kongo. Tidligere i år har Afghanistan også blitt erklært det verste landet for barn å bli født i av en FN organisasjon. Etter over 30 år med krig er landet mettet på konfliktene som gjennomsyrer praktisk talt alle deler av samfunnet. Barnemishandling, foreldreløse barn, barnearbeid og narkotikamisbruk blant barn er økende problemer i Afghanistan i tillegg til den generelle krigssituasjonen som landet stadig befinner seg i.

- Det ble lovet at situasjonen for kvinner og barn skulle bedre seg med den amerikanskledede invasjonen i Afghanistan, men situasjonen har langt ifra bedret seg. Norske og andre europeiske myndigheter kan ikke gjemme seg bak utvikling, for den utviklingen når ikke de vanlige afghanske barna og dette bidrar til at såpass mange reiser til Europa. De er lei av stadig vold og krig, sier Hanne Høglind.

Blir møtt med en kald skulder ved Festning Europa

En av SOS Rasismes aktivister har bodd i over 10 måneder på et transittmottak, ifølge han er det mange som bor på transitt i 7-8 måneder, selv om de er under 18 år gamle. Privatiseringen av asylmottak har hatt sine konsekvenser også for de enslige mindreårige asylsøkerne.

Ikke minst er alderstestene som mindreårige asylsøkere i stor grad blir utsatt for svært belastende da dette setter hele deres troverdighet i tvil. Barn som søker om beskyttelse i Norge og i mange andre europeiske land opplever at de ikke blir trodd når de forteller om sin bakgrunn og sin historie.

FNs barnekomité i Geneve har fått med seg enkelte saker i norsk asylpolitikk, og Barne- og likestillingsministeren ble ifølge Dagsavisen grillet av komiteen når det gjaldt deportasjonen av 13 år gamle Ashok til Sri Lanka og UDIs forslag om underlivsundersøkelse av enslige mindreårige asylsøkere som en del av aldersundersøkelsene.

- Det er ikke tvil om at Norge har bidratt til brudd på barnekonvensjonen gjentatte ganger og at innvandringspolitiske hensyn i så og si alle saker vil gå foran hensynet til barnets beste, sier Hanne Høglind i SOS Rasisme.

- Det er viktigere for europeiske land å følge hverandre enn å ha en selvstendig og konvensjonsbasert behandling av asylsøkere. Det er på tide at det blir slutt på forskjellsbehandlingen av «hvite» og «mørkhudede» barn. Alle barn trenger beskyttelse og omsorg, og det må de få i Europa når det ikke er mulig for dem å få være barn i hjemlandet. Det er ikke slik at behovene til «norske» barn er større enn behovene til asylbarn.

De er redde for å bli tatt av politi og sendt ut av Sverige og til Malta. Ifølge EUs Dublin-konvensjon er det slik at flyktninger skal sendes tilbake til det første landet i Europa flyktningene kom til. I Malta ble de satt i fengsel der de ble trakassert på det groveste av fengselsbetjeningen. De blir mishandlet seksuelt og på andre måter.

Det eneste de vil er å studere og jobbe i et trygt land.

Ungdommene går så langt i sine beskrivelser av Malta at de heller vil tilbake til Somalia enn til Malta. Somalia er et land hvor samfunnet er i oppløsning på grunn av krig, noe som har vært der siden 1991.

Man kan stille seg spørsmålet hvar for en verden vi lever i. Hvorfor er folk redde for mishandling innenfor EU-området og hvorfor tar ikke Norge og Sverige imot flyktninger som flykter fra overgrep og krig?